I nesten hele det tjuende århundret pekte pilen én vei: mennesker skåret stadig bedre på IQ-tester, tiår etter tiår. Denne økningen kalles Flynn-effekten. Men de siste tiårene har forskere lagt merke til noe uventet – i flere land, inkludert Norge, har oppgangen stanset eller snudd. Fenomenet kalles den negative, eller reverserte, Flynn-effekten.
En kort repetisjon: hva var Flynn-effekten?
Fra tidlig 1900-tall og fremover steg gjennomsnittlige IQ-skårer med omtrent tre poeng per tiår i mange industriland. Fordi testene jevnlig normeres på nytt til gjennomsnitt 100, ble oppgangen først synlig da forskeren James Flynn systematisk sammenlignet eldre og nyere normeringer. Effekten var så stor at en person som skåret gjennomsnittlig etter datidens normer, ville framstått som godt under gjennomsnittet målt mot en senere generasjons normer.
Snuoperasjonen
Rundt slutten av 1990-tallet begynte bildet å endre seg i flere vestlige land. Studier fra Norge, Danmark, Finland, Storbritannia, Frankrike og flere andre steder har vist at oppgangen bremset opp, flatet ut, og i noen tilfeller gikk i revers.
Norge har et spesielt godt datagrunnlag for å studere dette, fordi Forsvaret gjennom mange tiår har testet nesten alle unge menn ved sesjon. Dette gir en uvanlig stor og sammenlignbar tidsserie. Analyser av disse dataene har vært sentrale i forskningen på reverseringen, og pekte på at nedgangen i stor grad skjedde innad i familier – altså mellom brødre født på ulike tidspunkt – ikke bare mellom familier. Det er et viktig poeng, som vi kommer tilbake til.
Hvorfor stiger og faller skårene?
Det avgjørende er at slike raske endringer skjer altfor fort til å kunne forklares av genetiske endringer i befolkningen. Gener endrer seg over mange generasjoner, ikke fra ett tiår til det neste. Forklaringene må derfor være i hovedsak miljømessige. For oppgangen gjennom 1900-tallet har forskere blant annet pekt på:
- Bedre ernæring og helse, særlig i barndommen.
- Lengre og mer utbredt skolegang.
- Mer kognitivt krevende arbeid og hverdagsliv.
- Mindre familier og mer stimulering per barn.
Når disse forbedringene etter hvert nådde et metningspunkt i rike land, er det rimelig at bidraget deres til fortsatt økning avtok. Men det forklarer utflating – ikke nedgang.
Mulige forklaringer på nedgangen
Her er forskningen mer usikker, og forklaringene er fortsatt omdiskuterte. Blant hypotesene som diskuteres:
- Endringer i utdanning: Endret innhold og undervisningsform kan påvirke nettopp de ferdighetene testene måler.
- Endrede medievaner: Overgangen fra dyp lesing til korte, fragmenterte digitale inntrykk er foreslått, men er vanskelig å bevise.
- Endret fritid og livsstil: Mindre lesing, endrede aktivitetsmønstre og andre livsstilsfaktorer.
- Testenes gyldighet over tid: Noen forskere spør om testene måler det samme i dag som før.
Fordi den norske forskningen fant nedgang også mellom brødre i samme familie, svekkes forklaringer som handler om endret sammensetning av befolkningen (for eksempel innvandring eller ulike fødselsrater mellom grupper). Slike faktorer kan ikke forklare hvorfor en yngre bror i snitt skårer lavere enn en eldre bror i samme hjem. Det peker mot brede miljøendringer som rammer hele oppvekstmiljøet.
Bør vi bekymre oss?
Det er lett å lese slike funn som at «folk blir dummere», men det er en overforenkling. Noen viktige forbehold:
- Endringene er små sammenlignet med den samlede oppgangen gjennom 1900-tallet.
- IQ-tester måler et smalt utvalg ferdigheter. En nedgang på visse testoppgaver betyr ikke nødvendigvis at mennesker er blitt mindre kompetente på alle områder.
- Mennesker i dag mestrer mange ferdigheter – digitale, tekniske og sosiale – som tidligere generasjoner ikke ble testet i.
Med andre ord: Fenomenet er reelt og fascinerende, og det forteller oss noe viktig om hvor kraftig miljøet former kognitive testprestasjoner. Men det er ikke grunnlag for dommedagsprofetier om menneskehetens intelligens.
Hva forteller det oss om IQ?
Kanskje den viktigste lærdommen er denne: Både oppgangen og nedgangen viser at IQ-skårer ikke er en fast, uforanderlig egenskap ved en befolkning. De beveger seg med samfunnet. Det understreker at IQ måler prestasjon under bestemte betingelser – ikke en tidløs, medfødt størrelse. Det er en nyttig påminnelse også når du tolker ditt eget resultat.
Er det de vanskeligste oppgavene som faller?
Et interessant spor i forskningen er at oppgang og nedgang ikke nødvendigvis rammer alle deler av en test likt. Under Flynn-effektens oppgang steg skårene mest på de mest abstrakte oppgavetypene – som matriseresonnering – og mindre på oppgaver som avhenger av lært kunnskap, som ordforråd.
Noe forskning tyder på at reverseringen kan følge et lignende, men motsatt mønster: enkelte typer oppgaver ser ut til å påvirkes mer enn andre. Dette er viktig, fordi det antyder at det ikke er «generell intelligens» som sådan som beveger seg, men snarere spesifikke ferdigheter knyttet til hvordan vi lærer, leser og resonnerer i en gitt tidsperiode. Bildet er ennå ikke entydig, og dette er et aktivt forskningsfelt der nye data stadig nyanserer konklusjonene.
Ofte stilte spørsmål
Faller IQ i Norge?
Analyser av norske sesjonsdata har vist at oppgangen i IQ-skårer stanset og delvis snudde for generasjoner født fra rundt 1970-tallet og fremover. Endringene er små, men målbare.
Blir folk dummere?
Ikke i noen enkel forstand. Endringene gjelder bestemte testoppgaver, ikke menneskets samlede evner, og de er beskjedne sammenlignet med oppgangen gjennom forrige århundre.
Skyldes nedgangen genetikk?
Nei. Endringene skjer altfor raskt til å være genetiske og forklares best av miljøfaktorer, ettersom nedgang også er funnet mellom søsken i samme familie.
Les mer om samspillet mellom gener og miljø i vår artikkel om arv, miljø og tvillingstudier.